”No 73, En Lodsbaad til Lodserne i Lyngør-25 fod i Kjølen, Pris kr 1700...”

Dette sitatet er hentet fra ordreboken til båtbygger Nils Eriksen, Narviken i Søndeled ved Risør.  Dette viser siste ordrenummer i året 1905, fra de tre losbrødrene Jensen på Lyngør, Johan Nils og Jens.  Båten fikk navnet ”Immanuel” - ”Gud med oss”, et tillitskapende navn for dem som seilte med henne.

I Søndeled var Eriksen blant de første kravellbyggerene, og er kjent for å ha videreutviklet Barmebåten.  Han tok det beste fra flere båttyper, Hvalerbåtens seileregenskaper og Arendalsbåtens sjødyktighet, og kombinerte dette i båttypen som idag er kjent som Risørskyta.

Nils Eriksen skal ha bygd mer enn 200 skøyter i sin tid, men nærmest hans hjerte stod de over 80 losbåtene han bygde.  Losens ve og vel var han opptatt av, de skulle ha det beste som kunne skaffes.  Og at losbåtene hans ble anerkjent, viser det faktum at de ble brukt langs hele kysten fra Stavanger til svenskegrensen.

Reketråler og brønnbåt.

”Immanuel” var i trofast tjeneste hos losene på Lyngør helt frem til begynnelsen av tredveårene.  Da gikk losene av med pensjon, og det ble ikke ansatt noen ny statslos.  Kjøpmann og fiskeoppkjøper Ambjørnsen fra Sandøya, kjøpte båten.  Den ble ombygd og fikk en langt mindre gloriøs tilværelse som reketråler og brønnbåt for levende fisk, under navnet ”Løwa”.  Denne tilværelsen varte frem til ca. 1960, da båten gikk i opplag.

Forfallet setter inn.

Fra begynnelsen av sekstiårene ble båten liggende i opplag i mer eller mindre nedsunket tilstand på forskjellige steder.  Flere restaureringsprosjekter strandet på grunn av finansieringsproblemer.  Levningene av dengang så stolte losskøyta, ble nå avertert for salg, og Hisøy Ungdomsskole kjøpte båten i slutten av året 1983.

Mot en ny storhetstid.

I Januar 1984 ble restene av ”Løwa” slept til Hisøya, og restaureringsarbeidet ble igangsatt. Under ledelse av båtbygger Wilhelm Dannevig, ble båten gjenoppbygget.  Ved Hisøy Ungdomsskole, var det etablert et alternativt skole/arbeidstreningstilbud for ungdom i 16-18 års alderen.  Disse ungdommene stod for mye av arbeidet.  Det viste seg at båten var i dårligere forfatning en forventet.  Det som er tilbake fra den originale ”Immanuel” er, foruten kjølen, forre og aktre slemholt, og vel 50% av spantene opp til vannlinjen.  Eksteriør og rigg er bassert på skisser og fotografier av de siste eksisterende Narvik-båtene, ”Dagmar” og ”Nancy”.  Innredningen er utført i tradisjonelle materialer, men noe er tilpasset vår tids bruk.  Beslagene er i stor utstrekning kopier av originaler ombord på ”Dagmar”.  Alt skipstømmerarbeid er utført på originalt vis.  Ved siden av tilgjengelig dokumentasjon og billedmateriale, har det vært av vesentlig betydning at gjenlevende døtre av den elste Lyngørlosen,  Petra og Elisabeth Lyng, har kunnet fortelle, inspirere og veilede.  I løpet av to år ble båten totalrestaurert, og den 24. juni 1986 ble hun sjøsatt påny, og gjenndøpt: ”Immanuel”.

Tegning fra Immanuel stiftelsens brosjyre.